om lepra og sånt
Som de fleste andre kvinner er jeg parallell. Dritparallell. Suksessivt med de pågående skriveprosjekter, har jeg i flere år drevet research til en bok jeg har tenkt jeg skal skrive når tiden er moden. Når jeg finner inngangen, når jeg har nok kunnskap, når jeg er ferdig med … kort sagt: postponed.
Jeg har lest bøker opp og i mente, norske og utenlandske. Jeg kan alt om Armauer Hansen, han lærte jeg om allerede i 4. klasse, vi laget radioprogram for SOS barnebyer, og mannen fascinerte meg dypt. Jeg har vært på St. Jørgens Hospital en million ganger, både i regulære åpningstider og uregulære. Jeg har til grått meg til egne omvisninger, helt alene. Jeg har gått rundt i alle rom, jeg er blitt kjent med huset, kirken, kjøkkenet, skapene, noen av menneskene som har bebodd det. Jeg har vært der på forskjellige årstider, for å sette meg inn i hvor varmt det kan bli om sommeren, hvor kaldt det kan bli om vinteren når man ikke har råd til å fyre med kull. Jeg har forestilt meg stanken. Jeg har lest dokumenter skrevet av leger, personlige beretninger og opplevelser. Jeg har sett for meg at beboerne har vært syke, ja, men de har vært mennesker, og som mennesker har de, til tross for sin ekstreme situasjon, hatt vanlige, menneskelige følelser. De har kjent på stigma og utestengelse, ikke ulikt aids-syke opplever i vår tid. Jeg kan mer enn den jevne mannen i gata om lepra, dens vekst, og fall (som vanlig: i vesten). Jeg har snakket med spesialister som har behandlet denne sykdommen.
Jeg har nølt lenge med å starte skriveprosessen, både fordi jeg er redd for å skrive historiske romaner; det blir ikke alltid bra … En stund vurderte jeg å skrive om Armauer Hansen, i en blanding av fakta/fiction. Men så kom jo «Drömfakultetet».
Så kommer jaggu Victoria Hislop og debuterer med en roman om emnet. Ikke bare det; den er gått rett inn på bestselgerlisten.
I stedet for å skrive, først dunke hodet litt i veggen, og siden lese i stedet.
Trøst: en glimrende idé kommer sjelden alene.
Damn.
Trøste, trøste
hehe, takk!