They’re coming to take me away
Det er som om hele kroppen er fylt av kløende byller. På innsiden. Jeg har verifisert at så ikke er tilfelle, men likevel klør det uavlatelig. Mest i magen og i de nedre regioner.
Jeg antar at dette er det jeg skal leve med resten av livet, dersom jeg skriver like lenge. For dette forfølger meg uansett hvor i prosessen jeg er.
Altså, den starter allerede mens tankene romsterer rundt i hodet, hvor jo det hele blir til. Utålmodigheten griper om seg fordi ikke nevronene jobber raskt nok. Dette varer gjerne i et halvt år. Synopsis er det så vidt jeg klarer å skrive. Etter noen sider er jeg så detaljert at jeg forstår at jeg har gått over til å skrive selve romanen, jeg prøver å komme meg selv i forkjøpet, å lure meg selv. Forstå det den som kan.
Handlingen endrer seg underveis, nye tanker, logiske brister som skal ordnes opp i. Igjen er tanken foran skriving, og jeg løper etter meg selv for å henge med. Rastløsheten er i ferd med å stige til nye høyder. Så kommer avslutningen, gjerne de siste femti til sytti sidene, da alt skal sys sammen igjen, slutten skal skrives, historien skal avsluttes. Ulidelig. Et fint ord. Beskrivende. Det er så vidt jeg holder ut meg selv.
Det hele gjentar seg under bearbeidelse av andre utkast. Med fornyet styrke.
I mellomtiden, eller rettere: tiden-tiden, ligger nye idéer i pole position, skubber i hverandre, venter på skuddet, det kommer uten at jeg aner at jeg har avfyrt. Og det hele starter om igjen.
På toppen av det hele har noen av oss pms.
Jeg begynner å forstå rødvinsmyten. En lett tåke legger seg over de usynlige dyrene, steder dem til hvile for en liten stund, og man kan tenke at det er over. Fin tanke.
Helt til de kommer tilbake.
Det er godt mulig det bare er meg som er sånn, eller kanskje det bare en helt vanlig rookie-kløe som forsvinner etter noen romaner til. Jeg lurer bare på om man blir gal til slutt.
Skriv et svar