Tilbake til skriving, med ny inspirasjon
Jeg skal ta for meg en smakebit av de mest interessante foredragene på hele litteraturfestivalen, nemlig cand. Philol. Cecilie Napers … eh, jeg har glemt tittel. Antagelig er det et utdrag fra hennes disputas titulert «Bestselgere i bibliotek og kiosk. Kvinner, lesning og fascinasjon». Naper har gjort en litteratursosiologisk studie, og så vidt jeg kan huske fra foredraget (jeg tar aldri notater, slik at jeg tar ansvar for ethvert feilsitat) tok hun for seg perioden 1995 til 2005.
Hun ville finne ut av hva folk – kvinner – egentlig leser, om vedtatte «sannheter» er faktiske, og hennes empiri er hentet fra tusenvis av lister over utlånte bøker i nevnte periode. Og merk dere; ikke alt var materiale fra den digitale verden.
Det viste seg fort at mens de store klassikere toppet listene i 1995, hadde Anne Karin Elstad, Wassmo m.fl. «overtatt» da vi var over i det nye årtusen. Hun dro en sammenligning mellom kiosklitteratur og de nevnte – pluss mange flere – forfattere.
Empirien viste også det vi vet fra før, nemlig at de som er storforbrukere av kiosklitteratur stort sett også er de med minst utdannelse, mens de som leser klassikere og såkalt «seriøs litteratur» har høyere utdannelse.
Naper beveget seg helt over til kiosklitteraturen og fortalte at bildet ser omtrent slik ut: Mens lesere av kiosklitteratur pløyer seg gjennom et snitt på 10.000 sider i året uten å gjøre et stort nummer av det, ligger forbrukere av «seriøs litteratur» langt lavere, og de forteller gjerne om det de har lest. Sistnevnte har også et «behov» for å fortelle det i ulike sammenhenger.
Sittende på min stol gjorde jeg unna en kjapp hoderegning. La oss si at en bok gjennomsnittlig er på 280 sider. (jada, jeg vet det er tatt ut av luften, jeg bare leker litt). Jeg leser et sted mellom 20 og 40 bøker hvert år. La oss si 35. Da nærmer det seg kjapt 10.000 sider. Men det hender jo jeg leser mindre også, så Naper har nok rett når hun sier at forbrukere av kiosklitteratur er den gruppen som leser flest sider i løpet av et år. Uten å gjøre et nummer ut av det.
Men utlånet av de store klassikere har altså stupt voldsomt. Samtidig er pallesalget i bokhandelen en realitet, vi nærmer oss svenske tilstander, hvor krim, krim og atter krim er det store satsingsområdet, noe som skyver annen litteratur utfor stupet. Hun uttrykte bekymring, og kunne meddele oss at noen hadde hvisket henne i øret at Giske var på vei til å gjøre noe stort med hensyn til situasjonen slik vi ser den i dag. Vi får se om hun hørte riktig.
Jeg satt lenge og brant med spørsmål og betraktninger, men før jeg fikk summet meg til å si noe relativt intelligent, noe som falt meg litt vanskelig akkurat da, var det hele over og jeg på vei til parken for å høre på Johan Harstad.
Et fint møte med en forfatter jeg egentlig ikke har hatt så stor sans for, men som jeg nå synes er helt strålende. Jeg skal i alle fall lese hans siste – Hässelby – hvor han blant annet tar «livet av» Albert Åberg. Det var forresten takket være ham at Star Wars storm-troopere gikk rundt i gatene og stod vakt over alt. Det var ganske spesielt og – fant jeg ut sammen med to andre damer – ikke så rent lite opphissende. Det sier litt om at det kanskje var annet enn vann i glassene.
Jeg har sett mange intervjuer i løpet av denne festivalen, den beste må jeg bare få nevne her. Madeleine Sederström. Hun har akkurat den dosen distanse, nærhet som gjør at intervjuobjektet åpner seg, hun er alltid godt forberedt (i det minste virker det slik), hun føler seg frem og følger intervjuobjektet, i stedet for omvendt. Kudos til henne, altså.
Sist men ikke minst:
Pinlig historie …
På vei oppover skulle jeg finne toget til Lillehammer. Mot meg kom Jostein Gaarder. Jeg nikket og smilte til ham, og med samme jeg hadde passert ham rødmet jeg og kjeftet på meg selv. Jeg vet hvem han er, han selvsagt har ingen anelse om hvem jeg er. Ikke kan han lese tanker heller, så at vi er kolleger er jo fullstendig uvesentlig. Vel. Heldigvis gikk han på en annen vogn. Jeg, derimot, i mitt komfortsete, havnet ved siden av en ung kvinne. Ved Lillestrøm stasjon kunne lokfører fortelle at det ikke ble noen stopp før Hamar. Dermed flyttet jeg over i setet midt i mot, for å gi både sidekvinnen og meg selv bokstavelig talt alburom. Jeg var klar som et egg for å flytte meg om noen skulle ha setet i Hamar.
Det hadde ikke gått mange minuttene før samme Gaarder kom inn i vognen, bort til meg, og høflig fortalte at han hadde satt seg på feil vogn, og at setet jeg satt i var hans. Han var veldig høflig, altså, spurte om det var i orden. Vi vekslet noen fraser i løpet av turen, og vips! var vi fremme i Lillehammer. Han kastet seg inn i en drosje, jeg beveget meg møysommelig opp til hotellet. Mens jeg stod i resepsjonen kom jammen Gaarder igjen. Vi smilte høflig til hverandre, jeg sjekket inn, og bega meg til festivalkontoret. Hvem kommer ikke bak meg i køen enn den samme Gaarder igjen? Det var da det glapp ut av meg, det ulykksalige: «Heh, følger du etter meg, du da?»
Det skal sies at han fortsatt smilte høflig.
Jeg er i alle fall enig i at det var en fin festival …
Skriv et svar