Fra dystopi til begeistring

 

En Houellebecq-diskusjon i dag, sparket meg i gang med tankeprosessen rundt litteraturens fremtid. Eller fremtidens litteratur, om du vil.

Det er liten tvil om at dystopier er en del av vestens menneskers fremtidsperspektiver/tanker/redsler. Det skyldes helt sikkert en hel del, men jeg tror mye av det handler om vår velføddhet. Det skrives side opp og side ned om hvordan vi må skamme oss over å bli rike, fete og late, men for meg har det en annen dimensjon.

Jeg gjennomgår en metamorfose som jeg tror er omvendt av det mange andre opplever. Mens alle drikker til de spyr i russetiden, røyker hasj mens de studerer, går på fylla mens de er single og roer seg når de blir godt etablerte, går jeg liksom litt motsatt vei. Jeg har alltid hatt høye pekefingre. Når folk sier til meg: «Ja, men tenk selv tilbake til du var 16, hvor ofte var ikke du full?», så må jeg bare svare at det hendte ikke at jeg drakk meg snydens. Det skjedde bare ikke. Det er selvsagt ingen som tror meg, men, for å sitere Bloodyen, det tar jeg selvsagt lang rennefart og driter i.

Videre har jeg vært opptatt av at barna skulle spise riktig, ikke noe ferdigmat, tran fra de ble født, osv., osv.; jeg må ha vært rene terrormammaen.

Men nå går jeg andre veien. Jeg kan ikke fordra moralisme, hevede pekefingre. Mine egne har jeg så å si knekt. Noen stumper igjen, men moral er ikke bare negativt. Avkler vi oss absolutt all moral og etikk er det ingenting igjen av det som gjør oss til mennesker. Så kan vi diskutere om det er bra eller dårlig.

Jeg har inntrykk av at jo «mettere» vi er, jo høyere henger moralen og dobbeltmoralen. Så jeg starter i det stille min lille protest. Blir festrøyker, jeg som har vært anti-anti-anti, og tenker at det er greit ikke å være politisk korrekt for en gangs skyld. Lar ungene gå for lut og kaldt vann i min verste skriveperiode noensinne; ferdigmat fra varmdisken på Ultra, noen gulrøtter, and off we go. Fortsette skriveraptusen, og leve godt med det. Den dårlige samvittigheten som alltid har hengt over meg, er det nesten bare støv igjen av.

Hva har alt dette med Houellebecq og fremtidslitteratur å gjøre? Nei, si det. Jeg tror bare at vi ser mørkt på fremtiden fordi vi har det bra, samtidig som vi er vitne til at 80 % av jordens befolkning ikke har det. Vi trenger dystopier for å kunne overleve. Samtidig som alt det negative bryter oss ned i en slik grad at vi blir sutrete og redde. At mørke, samfunnskritiske romaner er noe som «tar» både kvinner og menn, er en trend som kanskje vil vare en stund, og som til sist vil minimeres og overlate plassen til annen type litteratur.

For eksempel BEGEISTRINGSLITTERATUREN.

Litteraturen som lokker frem begeistringen hos folk. Ikke selvhjelpsbøkene, de kaster vi på dynga. Men romanen som begeistrer, som lokker frem smil, latter og kjærlighetsfølelser. Romanen som ikke krever noe, som bare etterlater leseren i en tilstand av eufori, glede eller bare lett positivitet.

En slags «Parfymen» i ren bokstavkonsentrat.

Det hadde vært noe.

 

~ av caterina den mai 21, 2008.