Når gode råd er dritdyre

Det er noe med konsentrasjonen som ikke funker som det skal lenger. Det er noe med at man forventer at når barna blir større – eller rett og slett store – så skal man ha huset for seg selv og kreativiteten skal blomstre. Det er noe med at dette bare er det reneste visvas. For meg.

 

Før i tiden kunne jeg sitte på en plen midt i byen og skrive fletta av meg selv. Eller på kafé, for den saks skyld. No more. Jeg klarer ikke lenger å konsentrere meg ordentlig uten et minimum av stillhet, vissheten om at jeg er alene og forblir det gjennom hele arbeidsdagen. Det er noe med at kravene til tredjebok er særdeles mye høyere enn til første bok. Og at jeg hele tiden ser hva som skjærer seg, at jeg lar teksten, hvert eneste ord, gjennomgå, uten aldri å bli fornøyd. Fordi jeg er blitt en mer erfaren leser, er jeg også blitt en mer erfaren skribent. Og kravene jeg stiller til meg selv er nærmest endeløse. Og slik skal det være, slik må det være.

 

Så når barna detter inn døra, lenge før jeg er klar for det (!), kjenner jeg at det synker i meg. Mine egne barn! Det hjelper ikke å ha dørene lukket. Silensiumet er brutt, og konsentrasjonen likeså. Flyten hakker, som om det ikke hakket nok fra før.

 

Jeg lider.

 

Apropos det Bloodymary skrev om for litt siden her. Jeg lider stort. Og tro nå ikke at jeg ikke har sett meg selv i øynene og spurt om det bare er motstanden som gjør at jeg finner på kule unnskyldninger, for å slippe å jobbe. Neida. Jeg har også vurdert alderen, og forkastet at det har noe med saken å gjøre.  Så jeg lider. Ikke den stille, krevende offerlidelsen. Neida; jeg lider høylydt og klagende. Og sikkert ikke mindre krevende.

 

Dette har min fantastiske ektemann sett, for ikke å si hørt. Og han har handlet. Selvfølgelig av ren kjærlighet, og ikke for å bli kvitt maset. Så. Om noen måneder står det en flunkende ny skrivestue nederst på tomten, godt skjult av trær og busker. 15 guddommelige kvadratmeter til min egen disposisjon. Med adgang forbudt for alle andre enn meg. Og kattene. Med vegger i duse farger, lapper klistret her og der, synopsis oppetter vegger og tak, stearinlys, tekoker og kanskje et og annet vinglass, om det skulle passe seg slik. Og det hender det jo at det gjør.

Så om ikke romanen min blir ferdig før sommeren, skal det ikke bli høsten før det flyter. Jeg har verdens beste mann. Banna bein.

 

I mellomtiden knoter jeg meg videre her, langt fra i flyt. Det lugger så inni hampen at jeg nesten – men bare nesten – har stilt meg selv det spørsmålet jeg trodde jeg aldri skulle stille.

 

Hvorfor har jeg valgt dette?

 

Jeg vet svaret. Men det er en annen historie.

~ av caterina den april 23, 2008.