Apatien truer …
Man har landet.
Man skulle ikke tro at man skulle kunne overleve over ti timer på et proppfullt fly, hvor sidemannen egentlig burde hatt to seter for seg selv. Ikke bare fordi han var … eh, korpulent, men det er noe man ikke helt begriper: Hvorfor må menn sitte med beina i en altfor bred «V», og armene så latterlig langt ut fra overkroppen? Det gir ikke mye slingringsmonn til andre, mer beskjedne trottere.
Men man tar til takke med de små ting; mannen snorket i alle fall ikke. Ikke at det var bedre på vei nedover; da satt det en annen mann ved siden av, og man hadde faktisk et ledig sete mellom. At mannen spurte om å få bruke begge setene for å sove litt, og man høflig bukket og sa: «Ja, selvfølgelig», og man etter en halv time hadde et fremmed hode bokstavelig talt i fanget, er en annen historie.
Men man har altså landet. For flere dager siden. Og nå sitter man foran PC-en, klar for å tyne det siste ut av manuset, før man skal begynne på bearbeidelsen. Man skal altså jobbe med det man påstår man ikke kan være foruten.
Så sitter man i stedet bare og koper. Man stirrer på ordene og prøver å finne en mening. Hva var det man tenkte da man skrev det? Er det ikke egentlig bare svada alt sammen? Var det ikke noe annet man heller burde forsøke å formidle?
Man lurer litt på hva man egentlig driver med.
Akkurat nå blogger man, og er egentlig såre fornøyd med det.
Så morro å se deg her ute
ikke sant? men nå har jeg ter blogger, og det er spetakkel å holde styr. skal prøve å linke hjemmesidebloggen hit. vi får se … ;-D