møte med afrika

Å sette beina på afrikansk jord og vite at du er kommet hjem, er en selsom opplevelse. Kanskje ikke så merkverdig tatt i betraktning at kontinentet angivelig er menneskets vugge. Desto merkeligere når man tenker på at jeg er oppvokst i et vestlig land og vant til et helt annerledes levesett.  Ikke desto mindre kom jeg «hjem». Enkelt og greit. Ikke noe å forsøke å analysere og forstå, bare noe å være i, å kjenne på. Fint. Virkelig.

Jeg trodde jeg hadde forberedt meg. Og det hadde jeg; så grundig jeg kunne. På det stinkende kjøttsåret jeg renset, på det verkende øret jeg måtte vurdere om trengte legehjelp. På bare, skitne bein og en fattigdom jeg bare har lest om. Det jeg ikke var forberedt på var barnas intense nærvær. Deres uforbeholdne kjærlighet. Deres nysgjerrighet og ønske om nærhet. Deres entusiasme og lek. Jeg var ikke forberedt.

Å få en treåring med bollekinn på fanget, som strøk meg over kinnet, som tvinnet håret mitt, som talte tærne mine, som helt uten å nøle plantet seg i fanget mitt og sovnet der mens vi sang og forberedte oss på matutdeling, var så sterkt at jeg fortsatt lurer på om jeg har drømt det.  Jeg har ikke drømt. Jeg har opplevd det. Og det allerede før jeg hadde vært i Eshowe i seks timer.

Jeg skal være her i en måned. Jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å ønske å reise hjem igjen.

~ av caterina den mars 6, 2008.