exit kontrollfreak

Når en person med ekstremt kontrollbehov plutselig lar humla suse er det grunn til å sjekke om alarmen fortsatt funker. Om denne «noen» er deg selv, er det grunn til å ta noen steg tilbake og stoppe rutsjingen. Eller ikke. Ganske deilig å bare skli av gårde, også, egentlig.

Jeg er blitt «hun som lar humla suse».

Jeg klarer å se hybelkaniner legge på seg til de er så feite at de må avlives med rottegift.

Jeg klarer å se badet langsomt fylles med klær og stæsj, sluket tettes med hår uten å bli hysterisk.

Jeg klarer å se på manusbunken uten å føle at den skriker. Om den gjør det, ber jeg den holde kjeft, helt uten blygsel eller respekt.

Og nå skal jeg ut å reise. Langt. Jeg har visste det en stund, likevel har jeg klart å la kofferten ligge der den ligger, uten å fylle den med noe som helst. Ikke bare det;  jeg har ikke engang tenkt gjennom hva jeg skal fylle den med. Jeg har ikke engang sjekket om det ligger noe der fra forrige reise. Helt sant.

Jeg reiser til Eshowe i overmorgen. Jeg har ikke pakket. Jeg vet ikke hvor passet er. Jeg innrømmer å ha skrevet ut billetten, men jeg er ikke sikker på hvor den ligger. Jeg har klart å si til meg selv at jeg ikke skal skrive en eneste linje. Jeg skal bare fokusere på den jobben jeg er satt til å gjøre. Og da trenger man egentlig ikke så mye i kofferten.

Fint å legge igjen kontrollfreaken i brødboksen. Eller hvor hun nå har gjemt seg. Håper hun blir borte riktig lenge,  for dette er pokker så behagelig.

~ av caterina den mars 2, 2008.