Når gode råd er dritdyre

Det er noe med konsentrasjonen som ikke funker som det skal lenger. Det er noe med at man forventer at når barna blir større – eller rett og slett store – så skal man ha huset for seg selv og kreativiteten skal blomstre. Det er noe med at dette bare er det reneste visvas. For meg.

 

Før i tiden kunne jeg sitte på en plen midt i byen og skrive fletta av meg selv. Eller på kafé, for den saks skyld. No more. Jeg klarer ikke lenger å konsentrere meg ordentlig uten et minimum av stillhet, vissheten om at jeg er alene og forblir det gjennom hele arbeidsdagen. Det er noe med at kravene til tredjebok er særdeles mye høyere enn til første bok. Og at jeg hele tiden ser hva som skjærer seg, at jeg lar teksten, hvert eneste ord, gjennomgå, uten aldri å bli fornøyd. Fordi jeg er blitt en mer erfaren leser, er jeg også blitt en mer erfaren skribent. Og kravene jeg stiller til meg selv er nærmest endeløse. Og slik skal det være, slik må det være.

 

Så når barna detter inn døra, lenge før jeg er klar for det (!), kjenner jeg at det synker i meg. Mine egne barn! Det hjelper ikke å ha dørene lukket. Silensiumet er brutt, og konsentrasjonen likeså. Flyten hakker, som om det ikke hakket nok fra før.

 

Jeg lider.

 

Apropos det Bloodymary skrev om for litt siden her. Jeg lider stort. Og tro nå ikke at jeg ikke har sett meg selv i øynene og spurt om det bare er motstanden som gjør at jeg finner på kule unnskyldninger, for å slippe å jobbe. Neida. Jeg har også vurdert alderen, og forkastet at det har noe med saken å gjøre.  Så jeg lider. Ikke den stille, krevende offerlidelsen. Neida; jeg lider høylydt og klagende. Og sikkert ikke mindre krevende.

 

Dette har min fantastiske ektemann sett, for ikke å si hørt. Og han har handlet. Selvfølgelig av ren kjærlighet, og ikke for å bli kvitt maset. Så. Om noen måneder står det en flunkende ny skrivestue nederst på tomten, godt skjult av trær og busker. 15 guddommelige kvadratmeter til min egen disposisjon. Med adgang forbudt for alle andre enn meg. Og kattene. Med vegger i duse farger, lapper klistret her og der, synopsis oppetter vegger og tak, stearinlys, tekoker og kanskje et og annet vinglass, om det skulle passe seg slik. Og det hender det jo at det gjør.

Så om ikke romanen min blir ferdig før sommeren, skal det ikke bli høsten før det flyter. Jeg har verdens beste mann. Banna bein.

 

I mellomtiden knoter jeg meg videre her, langt fra i flyt. Det lugger så inni hampen at jeg nesten – men bare nesten – har stilt meg selv det spørsmålet jeg trodde jeg aldri skulle stille.

 

Hvorfor har jeg valgt dette?

 

Jeg vet svaret. Men det er en annen historie.

Lykkelig, og veldig lite gal.

Noen sliter med mandler som lager bøll, andre sliter med mer alvorlige sykdommer. Selv sliter jeg ikke med noe. Jeg kan selvsagt klage over en voldsom hodepine en gang i måneden, i forbindelse med det som uvegerlig er en del av min kvinnelighet [bhah!], og som dermed er gjentagelse etter kjedsommelig gjentagelse. Det er i grunnen noe jeg ikke slipper unna, i likhet med alle mine medkvinner, hvilket jo er trøstende nok. Litt sutring blir det jo, men det manglende alvor samt uteblivende medfølelse fra mine omgivelser setter fort en stopper for det. Så kan jeg selvsagt også klage over vondter, men det er min egen feil. Jeg har selv valgt et stillesittende yrke, og trener jeg ikke, vel … som man reder, og så videre.

 

Vondter er altså ikke en del av mine daglige tildragelser. Heldigvis.

 

Jeg har barn. Det volder selvsagt en og annen bekymring, og jeg brenner gjerne av en liten krangel eller to. Verken mer eller mindre enn andre i samme situasjon, vil jeg tro.

 

Når jeg tenker etter har jeg overhodet ikke noe å klage på. Jeg er grunnleggende og helt inn i hampen lykkelig og fornøyd med tilværelsen slik den er. Jeg mener; på ordentlig. Jobbmessig kunne jeg ikke hatt det bedre, jeg lever ut drømmen gjennom et helt liv. Kan kanskje klage på litt ensomhet, men det er bare å gå ut på gata, så er det kurert.

 

Så har jeg selvsagt verden aller beste mann. Han er så best at han skal bygge min egen lille skrivestue, plassert i god avstand fra forstyrrende elementer (type fire ungdommer som ramler inn døra og gjør alt annet enn lekser), slik at jeg kan konse i fred og fordragelse.

 

Jeg er et lykkelig menneske. Fra ryggmargen og ut. Helt sant.

Det bare slo meg plutselig.

 

Noe annet slo meg også helt plutselig. Jeg gjør liksom aldri noe galt. Jeg gidder ikke drikke meg dritings og danse naken på bar, fyllesjuke er noe av det verste jeg kan tenke meg. Ikke kunne jeg tenke meg å sniffe greier, heller. Røyke hasj? Joda, men: og så? Skulle ønske jeg fant på noe som virkelig forslo. Bryte meg inn i Litteraturhuset nattestid for å klistre opp et utmerket portrett av mitt forfallende legeme er liksom brukt opp. Jeg må medgi at mine omgivelser antagelig ikke er helt enig i manglende galskap og kokofakter, men selv føler jeg meg så normal og ordentlig.

 

Jeg har alltid ønsket å være rabulist, bare å uttale ordet er en fryd. Men jeg tror jeg rett og slett er for ordentlig, og kanskje inn i gamperæva pysete. Hvor henter man midlertidig galskap?

 

Ja. Slik går no dagan …

OPPROP POCKETBOKAVTALE!!

 

 

Forfattere rundt om i landet rasler med sablene, det betyr denne gangen at noe er i gjære. Noen av oss sutrer gjerne om dette og hint, men stort sett holder vi oss på matta. Nå er de fleste møkka lei pocketbokavtalen. Bøker går mye fortere til pocket nå; de innbundne bøkers tid er ikke over, men levetiden kortes stadig ned til fordel for pocket. Det betyr at den allerede dårlige avtalen, blir enda slettere for den enkelte forfatter.

Les mer om dette på bloggen til Torgrim Eggen. Og støtt gjerne med en underskrift.

www.forfatterbloggen.no/roller/page/eggen?entry=15_prosent

 

Forfatter, bli ved ditt skrivebord????

Jada, her kommer jeg hjem fra Afrika med PC-en full av bilder. Fine bildene, tenkte jeg. Helt til jeg bestemte meg for å lage en reportasje om kvinner som vil, som kan og som må.

Helvetes bilder!

De er selvfølgelig ikke halvbra, engang. De rett og slett suger.

Så nå sitter jeg her med et splitter nytt speilreflekskamera. Instruksjonsbok tykk som et skikkelig vondt år. Min slumrende, nesten helt bortgjemte hukommelse fra den gang jeg jobbet med foto, strekker seg søvnig og lurer på om det er bryet verdt å våkne til live. Virker ikke helt slik, all den tid jeg sliter en smule.

Jeg skal fortsette å slite. Man vet aldri når man står ansikt til ansikt med noe som fortjener litt mer enn et mindre enn middels godt digitalkamera med en halv megapiksel.

Cheerio!

 

Apatien truer …

Man har landet.

Man skulle ikke tro at man skulle kunne overleve over ti timer på et proppfullt fly, hvor sidemannen egentlig burde hatt to seter for seg selv. Ikke bare fordi han var … eh, korpulent, men det er noe man ikke helt begriper: Hvorfor må menn sitte med beina i en altfor bred «V», og armene så latterlig langt ut fra overkroppen? Det gir ikke mye slingringsmonn til andre, mer beskjedne trottere.  

Men man tar til takke med de små ting; mannen snorket i alle fall ikke. Ikke at det var bedre på vei nedover; da satt det en annen mann ved siden av, og man hadde faktisk et ledig sete mellom. At mannen spurte om å få bruke begge setene for å sove litt, og man høflig bukket og sa: «Ja, selvfølgelig», og man etter en halv time hadde et fremmed hode bokstavelig talt i fanget, er en annen historie.  

Men man har altså landet. For flere dager siden. Og nå sitter man foran PC-en, klar for å tyne det siste ut av manuset, før man skal begynne på bearbeidelsen. Man skal altså jobbe med det man påstår man ikke kan være foruten.  

Så sitter man i stedet bare og koper. Man stirrer på ordene og prøver å finne en mening. Hva var det man tenkte da man skrev det? Er det ikke egentlig bare svada alt sammen? Var det ikke noe annet man heller burde forsøke å formidle?  

Man lurer litt på hva man egentlig driver med.  

Akkurat nå blogger man, og er egentlig såre fornøyd med det.

Tung koffert og litteraturvandring

Hver gang jeg beveger meg et eller annet sted med en koffert, er den alltid ti ganger så tung enn klesvalget skulle tilsi (De må bort i den luken der for å betale overvekt), grunnet et abnormt antall bøker som ligger og godter seg sammen med de klærne jeg har valgt ut (som jeg ikke trenger). Min tur til Sør-Afrika er intet unntak. Min mann lo godmodig av meg over antallet bøker jeg stappet oppi, og for syns skyld tok jeg med semitungt hjerte bort fire stykker.  (Hvilket jeg nå selvsagt angrer på).

Jeg trodde egentlig ikke jeg skulle få tid til å lese her, og ærlig talt skjønner jeg ikke hvordan jeg har fått det til. Men nå har jeg altså gjort meg ferdig med Houellebecqs «Utvidelse av kampsonen» og «De grunnleggende bestanddeler», samt Karl Ove Knausgårds «Ute av verden», to bøker av to Sør-Afrikanske forfattere jeg er blitt kjent med her nede (!), og er nå halvveis i Merethe Lindstrøms «Gjestene».  Dagens lediggang vil nok gjøre kål på den og. «Innsirkling» av Carl Frode Tiller sparer jeg til flyturen hjem om noen dager. (Not. Jeg antar du vil finne meg i en bokhandel på flyplassen i Johannesburg i mangel på lesestoff …) Dette har sannelig vært rene «ferien»!

Vel hjemme igjen skal jeg omtrent rett fra flyplassen til Norli i Ski, der en litteraturentusiastisk butikksjef har satt i gang noe jeg virkelig kan like: Hun har tenkt at det en gang i måneden skal foregå en litteraturvandring i hennes bokhandel. Jeg er da den heldige forfatteren som skal få lov til å starte det hun håper skal bli en tradisjon. Jeg er med på alt som inneholder ordet litteratur.

Først skal kategoriansvarlig for skjønnlitteratur snakke om utvalgte nyheter. Deretter er det tid for vandringens tema, som denne gangen er «romaner». Hun skal vise hvor romanene står, inndelt i pocket/innbundet, samt velge seg ut noen favorittromaner hun skal snakke kort om. Deretter skal jeg presentere min siste bok, snakke om skriveprosessen og til slutt velge meg ut to favoritter. (Og er selvsagt åpen for spørsmål som måtte komme; dialog er som regel mer interessant en messende monolog).

Jeg har valgt meg ut Niccolò Amannitis siste roman «Hvis Gud vil» og Michel Houellebecqs «Muligheten av en øy». Med sistnevnte roman, er det helt glimrende at jeg har tatt for meg noen av hans bøker i det siste. Som den treige personen jeg av og til er, fordi jeg ofte har fokus andre steder, er jeg vel den siste i Norge som har fått med seg at «De grunnleggende bestanddeler» danner forløpet til «Muligheten av en øy». Det gjør ikke noe at jeg er treig, det viktige er at jeg har fått en dypere innsikt i Houellebecqs forfatterskap, et bekjentskap som forøvrig anbefales på det varmeste.

Vi (butikksjefen og jeg) er skjønt enige om at om det bare kommer èn person, skal litteraturvandringen gjennomføres. Kommer det flere, er det fantastisk. Kommer det ingen, er det synd, men initiativet er i alle fall helt og holdent positivt. Og jeg merker at det ikke er så farlig om det ikke kommer noen, jeg som alltid har hatt skrekk for akkurat dette. Jeg har muligens kvittet meg med en dose ego i løpet av mitt opphold her nede.

Og jeg merker at jeg allerede er i ferd med å vende tilbake til hverdagen.

Ha en glimrende uke. Gjerne med en svipptur til Ski …

møte med afrika

Å sette beina på afrikansk jord og vite at du er kommet hjem, er en selsom opplevelse. Kanskje ikke så merkverdig tatt i betraktning at kontinentet angivelig er menneskets vugge. Desto merkeligere når man tenker på at jeg er oppvokst i et vestlig land og vant til et helt annerledes levesett.  Ikke desto mindre kom jeg «hjem». Enkelt og greit. Ikke noe å forsøke å analysere og forstå, bare noe å være i, å kjenne på. Fint. Virkelig.

Jeg trodde jeg hadde forberedt meg. Og det hadde jeg; så grundig jeg kunne. På det stinkende kjøttsåret jeg renset, på det verkende øret jeg måtte vurdere om trengte legehjelp. På bare, skitne bein og en fattigdom jeg bare har lest om. Det jeg ikke var forberedt på var barnas intense nærvær. Deres uforbeholdne kjærlighet. Deres nysgjerrighet og ønske om nærhet. Deres entusiasme og lek. Jeg var ikke forberedt.

Å få en treåring med bollekinn på fanget, som strøk meg over kinnet, som tvinnet håret mitt, som talte tærne mine, som helt uten å nøle plantet seg i fanget mitt og sovnet der mens vi sang og forberedte oss på matutdeling, var så sterkt at jeg fortsatt lurer på om jeg har drømt det.  Jeg har ikke drømt. Jeg har opplevd det. Og det allerede før jeg hadde vært i Eshowe i seks timer.

Jeg skal være her i en måned. Jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å ønske å reise hjem igjen.

exit kontrollfreak

Når en person med ekstremt kontrollbehov plutselig lar humla suse er det grunn til å sjekke om alarmen fortsatt funker. Om denne «noen» er deg selv, er det grunn til å ta noen steg tilbake og stoppe rutsjingen. Eller ikke. Ganske deilig å bare skli av gårde, også, egentlig.

Jeg er blitt «hun som lar humla suse».

Jeg klarer å se hybelkaniner legge på seg til de er så feite at de må avlives med rottegift.

Jeg klarer å se badet langsomt fylles med klær og stæsj, sluket tettes med hår uten å bli hysterisk.

Jeg klarer å se på manusbunken uten å føle at den skriker. Om den gjør det, ber jeg den holde kjeft, helt uten blygsel eller respekt.

Og nå skal jeg ut å reise. Langt. Jeg har visste det en stund, likevel har jeg klart å la kofferten ligge der den ligger, uten å fylle den med noe som helst. Ikke bare det;  jeg har ikke engang tenkt gjennom hva jeg skal fylle den med. Jeg har ikke engang sjekket om det ligger noe der fra forrige reise. Helt sant.

Jeg reiser til Eshowe i overmorgen. Jeg har ikke pakket. Jeg vet ikke hvor passet er. Jeg innrømmer å ha skrevet ut billetten, men jeg er ikke sikker på hvor den ligger. Jeg har klart å si til meg selv at jeg ikke skal skrive en eneste linje. Jeg skal bare fokusere på den jobben jeg er satt til å gjøre. Og da trenger man egentlig ikke så mye i kofferten.

Fint å legge igjen kontrollfreaken i brødboksen. Eller hvor hun nå har gjemt seg. Håper hun blir borte riktig lenge,  for dette er pokker så behagelig.

om hvordan det går

«Hei, hvordan har du det?»         

Vi spør noen om det hver dag, hele gjengen. Vår reaksjon, vårt humør og kroppsspråk vil umiddelbart bli påvirket av svaret, nesten i det det uttales. Hva forventer vi oss egentlig når vi spør? Og hva skjer med oss når vi ikke får som forventet, hva enn det er? 

«Takk, bare bra. Helt strålende, faktisk»

Krever ingen oppfølging, men kan forårsake mild misunnelse.  Her bør man kunne klare å formidle  noe sånt som: «Så fantastisk, da!» Ingen skade skjedd, bare lutter positivitet og glede. 

«Det går opp og ned.»

Opp og ned? Krever en liten oppmuntrende kommentar à la: «Jaha? Mest opp, håper jeg?» Du har ditt på det tørre. 

«Ikke så veldig bra.»

Min favoritt. Den er egentlig ikke så ille som den høres ut som. Krever definitivt oppfølging, og kan føre til en monolog hvor du etter hvert kan presse inn et spørsmål eller to. Ofte blir den som spør bøtten for noe som måtte ut, men som ikke nødvendigvis krever en løsning eller lange svar. 

«Helt forjævlig.»

Kinkig. Den kan handle om alt fra en dårlig kommentar fra en kollega til et dødsfall i familien. Vær varsom. 

Jada. Vi er individuelle. Joda, forskjellige reaksjonsmønstre. Det er bare det at av og til har vi en forventning om et spesielt svar når vi spør. Av og til spør vi uten egentlig å være interessert i svaret. Og dersom vi får et ubehagelig svar, kan noen av oss lett trekke oss fra det opprinnelige spørsmålet, fordi vi ikke fikser det som måtte komme. 

Eller kanskje det til syvende og sist handler om en beskjeden måte å vise at vi bryr oss på? Ikke så gærnt det heller, spør du meg. 

God lørdagsnatt.

Ny blogg, nytt fossefall

Ja, da har jeg tatt etter marygoessolo, kreert en blogg her inne for å teste vannet litt, og ikke klart å lage et spenstig bloggnavn- mest fordi jeg blir mast på om å komme og se «The shining». Jeg er forresten ikke spesielt avhengig av å være anonym, heller.
Det er derfor ikke overraskende at jeg skal blogge om litteratur. Også. Jeg skal tidvis – og kanskje bare i en periode – blogge om andre ting i tillegg, men håper at det blir noen litteraturdiskusjoner ut av det. Jeg vet at jeg i alle fall har tre medinteressenter og medskribenter her inne, så jeg er i godt selskap og en hermepetter!

Ja, det var vel det i første omgang. Håper på både et langt og lykkelig liv her inne.

God lørdag.